Av og til skulle eg ønskje eg kunne sjå inn i livet til ho som sat ved nabobordet på kaféen, eller han som høyrde på altfor høg musikk på bussen, eller den gamle ekspeditøren i bruktbutikken som skalv sånn på hendene. Av og til skulle eg ønskje eg visste kven desse menneska var - dei som vi omgir oss med. Dei som ofte er så nære, men som vi ikkje veit anna om enn at dei skjelv på hendene eller at dei høyrer på ABBA eller at dei likar te og muffins.
Av og til skulle eg ønskje det var litt slik:
"Jeg husker en gang jeg fløy over byen. Jeg skuet ned på alle husene og kunne velge fritt hvor jeg ville dale ned for å kikke inn i stuene og soverommene til folk. Gjennom vinduene så jeg hvordan de forskjelligste mennesker levde, slik fantes det ikke den hemmelighet som jeg var avstengt fra å oppleve."
-Jostein Gaarder, Sirkusdirektørens Datter
adventstid
1 time siden
Innlegg
2 kommentarer:
Jeg liker innleggene dine, Marita! De er så drømmende, og så beroligende å lese.
Og, jeg er veldig enig i den tanken, å kunne se inn i livene til folk. Jeg pleier å tenke at jeg skulle ønske jeg var en flue som kunne følge etter folk og se og studere dem, uten at de la merke til meg.
Veldig enig med dere begge!
Spesielt har jeg tenkt på de som jobber i den lokale matbutikken. De har alltid vært der, og er kanskje de vi har sagt "hei!" til flest ganger i løpet av livet, og når vi kommer hjem fra butikken etter å ha kjøpt hvetemel og honning kan vi fortelle mor at i dag var det Ruth som satt i kassen. Men hvis man tenker over det, så har aldri Ruth fortalt at hun het Ruth. Det er det skiltet på brystet hennes som har fortalt. God dag Ruth, skal vi bli kjent, Ruth?
Legg inn en kommentar